Vi lever alle med et syndrom, i min familie går det under Høviksyndromet. Symptomer på detter er; rastløshet, det man ofte betegner som reisefeber, søvnløshet og mange andre småting. Den kommer riktignok i forskjellige varianter. Eksempelvis: Min far får ikke sove siste to ukene før han reiser ut av hjembyen, og er ikke til å ha med å gjøre. Selv har jeg det på samme måte, men trur kanskje jeg i tilegg har slabbedasksyndromet. Min far ville ha pakket ferdig ifjor, ordnet det som måtte ordnes og lært seg språket før han reiste. Selv sitter jeg her, småbrisen med upakket sekk. De siste 24 timer har jeg ordnet reiseforsikring, utvidelse av pass og ikke minst fått printet ut det jeg måtte ha av bevis for faktisk å ha betalt for billetten. Alt kan gjøres i siste liten veit du. Det kan vel kalles noe sånt som en halvpsykedelisk opplevelse, en virkelighet jeg ikke trur på, men som i løpet av altfor kort tid vil bli en realitet - om litt er jeg i Mexico! Det er det ingen som noen gang ville satset penger på. Skulle du lure Steinar, så er jeg hjemme og sover ikke på en sofa hos Stewballru'n.

En likhet jeg derimot (er vel redd det er flere) har med min far, et faktum poengtert av en kjæe onkel, er det at jeg allerede snakker om min neste reise. En tur som fremdeles ikke er bestemt, ikke er planlagt, ei heller godt igjennomtenkt, men man må ha lov til å drømme. Om ikke hadde jeg vel aldri dratt av sted til Mexico.

So keep on dreamin'! Så går jeg og pakker sekken.