San Pedro la laguna, Guatemala

Dette er sted som egentlig kun finnes i droemmer. Her kan man bli for evig. Atitlan er en vulkanisk innsjoe, omringet av tre vulkaner, ingen aktive riktignok, men masse herlige fjellformasjoner. Trur det en gang har vaert en kjempevulkan som har kollapset en god stund tilbake.

Mayafolket her er som alle andre steder herlige mennesker. Etter femten aar med borgerkrig har de ikke annet oenske enn aa leve ifred. Hele landsbyer har blitt jevnet med grunnen og historiene er fryktelig like de man fikk hoere etter borgerkrigen i Congo.

Her vil jeg blir i en uke til foer jeg vender nesen mot Antigua og saa til San Cristobal del la Casas i Chiapas, Mexico.

Maa foressten nevne en sproe ting som skjedde meg i Antigua. Vi hadde pub crawl, og plutselig kan jeg hoere fra fortauet: "Du veit hvor sykt det her egentlig er!" Saa jeg snur meg, og der staar jammen meg Kristoffer som jeg har jobbet med i Ullernkollen barnehage. Hadde noen artige dager med han og!



Bildene: Fra the Earth Lodge, Brendan han fyren fra Bueno Vista Social Club og fra Vulkanen Pacaya, som fortsatt er aktiv.

(Bildene er: Skiltet ved inngangen til DOG, Moniek og Hovs, Brendan og Hovs og et fra Copan)
Tulum, Mexico - Utila, Honduras - Antigua, Guatemala

Statusrapport:Jeg sitter paa Jungle Party hostel i Antigua. Jeg har ikke briller eller kamera, men har mp3 spiller - riktignok uten lader eller headset. hehe! Memen saann kan det gaa!
Mange uker har gaatt siden jeg sist satt meg ned med denne bloggen, men naa er tiden inne. I Tulum moette jeg en gjeng med irer, de reiste riktignok ikke sammen, men vi hang en del sammen. Brendan.... eller er det Brandon, en av disse, er den jeg har reist rundt med til naa. Artig type! Er vel tredve aar om jeg ikke tar helt feil. Foerste gang jeg moette denne mannen hadde jeg akkurat fullfoert OWD sertifiseringen, og maatt jo feire dette. Da stoeter jeg paa disse irene, og det foerste Brendan sa var: "I went snorkeling today, but the thing is I dont swim!" Herlig type! Kaller seg selv for Gods little fool. Han reiser uten planer og jeg fikk paa en eller annen maate overtalt ham til aa vaere med til Utila, ettersom jeg hadde hoert at denne oeya skulle vaere et dykkerparadis. Hvorpaa han svarte: "You want to dive, and all I need is a bag of weed and a hammock. So if we could marry these two things that would be great!" Saa vi bestemte oss for aa reise var det en onsdag tru? Tulum var ogsaa stedet vi moette Moniek for foerste gang. Hun hadde samme destinasjon og sa at vi kunne moete henne kl. 9, ved havna i Placencia i Belize og ta ferje til Honduras.
Vaart foerste maal var Belize city. Buss fra Tulum til Chetumal, fire timer var det vel. Fra Chetumal tok vi "chicken bus", hoey og herlig reaggemusikk, alle vinduer aapne som airconditioner og den stoppet i enhver liten landsby den maatte komme over. Atter fire - fem timer og Belize city var en realitet. Belize jah.... Det er rart og komme fra Mexico og rett inn i et land hvor alle snakker engelsk. Var Britisk Honduras frem til 1981 om minnet ikke spiller meg et puss. Kreol - skjoenner jeg ikke mye av da, men fasinerende aa hoere paa. En natt paa et hostel Moniek hadde anbefalt, inkludert en liten runde paa bar foer vi satte oss paa atter en chicken bus med maal Placencia. Bussen gikk selvfoelgelig ikke til Placencia, noe vi fikk greie en time eller to foer siste stopp, var MANGE timer paa buss denne dagen. Siste stopp var derimot Mango Creek, hvor vi kunne ta baat til Placencia. Det gjorde vi ikke. Ikke den kvelden. Nest siste stopp, to "rude boys" med tre - fire damer kommer paa bussen. Gullringer, lenker og diamanter i oerene.... Veit ikke om det var ekte da, men reale gangstere. De inviterte oss hjem. Hehe!? For overnatting, ville ikke ha betaling sa de, vi kunne bli med innom og sjekke det ut og om vi ikke likte det saa laa kaia hundre meter fra huset. Emanuel, eller "DOG" var navnet, den andre opprinnelig foedt i San Fransisco - han passet ikke helt inn med DOG, men det var tydelig a disse to gutta hadde gjort en og annen ting opp igjennom aara. De hadde roet seg litt naa sa de. Betryggende.... DOG var the man. Kjente alle og delte ut kjeks til barna vi moette langs veien. Virket veldig hyggelig, men saa veldig skummel ut - rett og slett dritfarlig. En haug med fengselstatoveringer, og mulige gjengnavn - hadde noen bokstavkombinasjoner paa ryggen. Maa vel ogsaa nevne at han hadde et ferskt nysydd machetearr som strakte seg fra bak det ene oere og nedover halsen. En gammel rival. Jeg fryktet lenge at de var crack heads eller noe. Naar vi saa eiendommen var vi ikke lenger i tvil, vi maatte bli her en natt. Nydelig beliggenhet, rett ved havet, dvs. en liten lagune, og avskjermet fra resten av verden. Her bodde en liten familie, DOG med tre soestre, hans "bror" fra statene og en og annen kjaereste. Alle hyggelige mennesker. De vasket to rom til oss, vi fikk rene haandklaer, og damene stelte istand en herlig middag. Selv om jeg maa innroemme at jeg fremdeles ikke foelte meg helt trygg. Man kunne plukke ut et og annet ord av kreolen, de jeg la best merke til var: police, sentence og court...... Vi ville gjerne handle lit alkohol til kvelden, regninga tok vi selvfoelgelig, som en gest tenkte vi. Da vi skulle til aa gaa kommer DOG bort og sier at Mike, som den andre het, maatte bli med oss saa vi ikke skulle bli trakasert paa noen maate mens vi vandret rundt, saa sa han at det kanskje var like greit at han ble med selv ogsaa. Betryggende..... Alt gikk vel. To flasker rum en haug med oel - det maatte feires, DOG hadde nemlig denne dagen faatt vite at han IKKE hadde HIV og var i kjempehumoer. Kanskje dette som gjorde han saa gjestmild, og han sa klart i fra at hans hjem var vaart hjem og at vi ikke trengte aa spoerre om lov til hva enn vi moette oenske aa finne paa. Pass paa sakene deres var en ting han ogsaa sa. Dette er et enormt fattig omraade, og barna i nabolaget har lite aa gjoere og stjeler og driver herverk. Huset vi bodde i hadde ingen ytterdoerer, da heller ingen laaser, og ting som laa lett tilgjenglig ble fort borte om natten. Her mistet jeg kameraet selvfoelgelig, kunne jo ikke gaatt paa noen annen maate. Selv om det fristende og tru at det var DOG, eller hans familie saa er sannheten at om de ville ha ranet oss kunne de tatt rubbel og bitt. Ingen penger borte og ei heller visa eller pass. For alt jeg veit har jeg lagt det igjen et eller annet sted i huset i loepet av natten, men er rimelig sikker paa at det laa i veska. Men for komme meg tilbake til det historiske forloep. Ei flaske rum og all oelen senere var all frykt borte. De var ikke crack heads, men en familie som kjempet hardt for aa overleve, og meget geneoese. De tok oss en unde paa byen, hvor vi tok med den ande flaska med rum. En stund satt jeg aleine med ei helflaske en toliter med cola paa bardisken - kunne ikke ha skjedd i heimlandet nei. En vakt observerrte meg og var paa vei bort, saa kom DOG og satte seg ved siden av meg, og vakten tversnudde. hehe! Enden paa kvelden husker jeg aerlig talt ikke, det ble seint, men Brendan dro meg ut av senga halv aette, for vi moette vaere i Placencia ni. Det ble en hektisk og desverre en noe frekk avskjed. Alle andre var vaakne og tilbedte frokost, noe vi ikke kunne takke ja til, baaten gikk om fem minutter og vi maette skynde oss. Vurderer aa ta en tur dit igjen, da med mer penger, og rett og slett gi dem et stipend.

Det der var litt av et avsnitt jah! hehe! Baaten til Placencia tok noe rundt et kvarter, og paa kaia var selvfoelgelig Moniek. Turen gikk til Puerto Cortes, tre timer paa vannet. Vann er vel lite passende, det karibiske hav er vel bedre. Saa en ny dag med timevis paa buss. Foerst til San Pedro, saa atter en haug med timer paa ny buss til La Ceiba. Takk gudene for Moniek - hun har orden paa sakene, snakker flytende spansk, og sjansene for at vi kunne unngjort disse distansene paa en dag uten henne er, tja... lite trolig. En natt paa Caribe Hotel i La Ceiba - foerste skikkelige seng siden Mexico D.F. Det var DIGG! Saa et par nye timer, igjen paa baat - og maalet var naadd! Utila.

Det er egentlig ikke mye aa si om Utila annet enn at her maa du dykke. Eller feste. Valget falt paa en hard kominasjon. Her tok jeg Advanced Open Water. Korallhagene her er fantastiske, fulle av liv. Saa desverre ikke hai, men svoemte med flere store murener. Lenge hadde proevd aa overrtale Brendan til aa proeve aa dykke. Argumentet mitt var selvfoelgelig at under vann trenger du ikke aa svoemme, og saa lenge du ikke glemmer aa puste saa vil du overleve. Det tok en stram engelsk kvinne ved

navn Jodie til aa overtale ham. Han kan fremdeles ikke svoemme, men kan snorkle med finner, og det er nok til Discover Scuba. Jodie som i tillegg til aa vaere instruktoer, var bartender paa Tree Tanic. Vaart stamsted, og et utrolig sted. En mann har brukt femten aar av sitt liv paa aa bygge stedet, og det er fortsatt under konstruksjon. Hoeres litt ut som Vinterroveien 29, men det var vaert under omygging i naermere 20:) Baade hotell, park og bar. Det er ikke mulig aa forklare hvodan dette sedet var, og heller ikke mulig aa vise med bilder - det maa oppleves. Dette var ogsaa baren Moniek kom for aa jobbe i. En uke, saa var tiden inne for aa komme seg vekk, hvis ikke ville jeg ALDRI klart det - Brendan var sterk.
Saa var det det samme rute tilbake, med maal San Pedro, Guatemala. Ikke San Pedro i Honduras som jeg har nevnt tidligere, selv om vi maatte bytte buss der. Delmaal 1: Copan rett ved grensen til Guatemala. Copan har ogsaa et fantastisk ruinomraade. Byen i seg selv er veldig koselig, og det er egentlig en synd at vi ikke tilbrakte flere dager der. Delmaal 2: Vi

hyret en Hi-Ace med fire andre som tok oss til Antigua. Seks timer. I Antigua kommer vi nok til aa

oppholde oss en stund. Fantaskisk by, med herlig arkitektur og det er et godt utgangspunkt for diverse utflukter. Vuklanhike om natten som et eksempel.

Saa neste oppdatering kommer fra San Pedro. Alle jeg har moett har sagt at dette er et sted en som meg kommer til sitte fast i en god stund. Det er bra, da kommer kanskje spansken, her snakkes ikke engelsk. Da har dere ihvertfall noe aa tygge paa til den tid.

Tulum. Jeg bor paa the Weary Traveller, et hostell. Veldig koselig atmosfaere. Og det huser folk fra hele verden. Inkludert i prisen pr. natt er full frokost, fri internett, fri buss til og fra stranda - to avganger daglig, fri bruk av kjoekken selvfoelgelig - med stor gasskomfyr og stor gassgrill, kan ogsaa kjoepe grillmat her - grille selv, drikke til greie priser, alt dette for 120 pesos pr. natt. Jeg har bodd billigere, men ikke mye, og ikke bedre. Eneste "haken" er at man ikke kan regne med stillhet etter 23. Ingen klager. Jeg trives.

Jeg sitter naa i Tulum. En liten by ved havet. Etter en liten bomtur sydover er jeg ved mitt maal, det karibiske hav. Det var vel egentlig ikke bomtur heller, men fulgte noen damer sydover, ombestemte meg og dro til Tulum. Det angrer jeg ikke.Forrige tirsdag ble jeg plukket opp utenfor hostellet i Merida i nitiden. Naar vi leverte bilen loerdag morgen hadde vi kjoert over 700 kilometer. Jeg kunne gjerne ha kjoert 700 til. Yucatan er et fantastisk omraade aa ture rundt i. Veiene er relativt gode, norsk standard, og folket er fantastisk hyggelige. Vi fulgte smaaveier, libre, og ikke motorveien som er avgiftsbelagt. I motsetning til aa busse rundt, ga dette oss muligheten til aa se landsbyer og snakke med lokalbefolkningen. Man burde kunne spansk. Man klarer seg med engelsk, men faar mye mer ut av det hele om kan snakke med de lokale.

Vi bestemte oss for en rute som kunne innebaere ganske mange gamle steinhauger. Ruta Puuc. Puuc er vel hele omraadet, fylt opp med uttalige gamle mayasites. Foerste maa var Uxmal. Uxmal var rett og slett fantastisk. Aldri kommer jeg til aa se noe lignende trur jeg. Det er ikke den stoerste av sites'a, men ligger i et fantastisk omraade. Og ikke minst er det saapass langt unna Cancun, i motsetning til Chichen Itza som er overfylt av turister innen tolv. Omraadet domineres av Magikerens pyramide, som er godt bevart. Det er et stort omraadet med en prebasketbane og et enormt palass. Det ligger flere pyramider der, men med unntak av en, hvor kun trappene er gravd ut, ser de kun ut som sma aaser. Magikerens pyramide var desverre stengt av, men kunne klatre Pyriamid el Grande, den med trappene. Det ga en enorm utsikt. Jeg trur nok kanskje Uxmal var en av favorittene, men igjen alle hadde sitt aa by paa. Ogsaa de mindre.

Neste stopp var Kabah. Et mindre omraade. Dette var egentlig et enormt anlegg, men flere av pyramidene er ikke gravd ut, og kommer antageligvis ikke til aa bli det heller. Det som gjorde Kabah saa unikt, bortsett fra det faktum at vi var praktisk talt aleine, var Maskeveggen. En hel vegg dekket av Chac Mool masker, regnets gud. Kjennes igjen paa nesen. Siste stopp for dagen var Sayil. Ogsaa en rolig liten site. Vi var fire som var her, antageligvis siden det var rett foer stengetid, men et herlig sted med mye fred. Smaasteder som dette er gode til aa ta en lunsj. Helt uforstyrret, og i fantastiske omgivelser.

Vi endte dagen ved en liten landsby, Santa Elena. Koselig liten by. Det var merkbart at de fleste busser svinger utenom byen, for vi var en slags attraksjon. Vi tok noen runder billjard og de lokale samlet seg i rommet, spesielt de eldste og yngste. Herlige folk!

Vi startet neste dag med aa besoeke Xlapak og Labna. Begge rolige steder og lite besoekte. I Xlapak var vi alene. De er ikke som Uxmal, men

absolutt verdt et besoek om man kjoerer selv. Herlige omgivelser. Turen gikk videre Loltuns grotter. Seks kilometer med grotter. Mayaene som paa disse grottene som en inngang til underverden. Det har jeg forstaaelse for. De var et fantastisk syn. Enorme stalakitter og haller. Kunne fint ha vaert Dovregubbens haller.

Vi kjoerte innom Ticul for proviant.... Tequlia, brygg og stearinlys. I Ticul var det ogsaa tilstander. En by jeg kunne tenkt meg aa hatt litt tid i, men vi maatte til Piste, faar aa naa Chichen Itza tidlig for aa unngaa turistmassene. Dette skulle vaere siste kvelden til Daan, saa vi maatte ha en verdig avslutning. Bobla ble doept med en shot tequila, og jeg endte opp i stolen utenfor cabanaen. Kl. ni om morgenen vaaknet jeg.... myggen liker meg her og! Foerste stopp, Chichen Itza. Det kanskje mest imponerende synet jeg har hatt. Det var enormt. man maa nok vaere der tidlig for aa ha noe glede av det, for klokken tolv er det stappfullt. Omgivelsene er heller ikke saa bra, men er defenitivt verdt aa sjekke det ut.

Veien gikk saa innom en cenote, en underjordisk vannkilde. Det er fullt av dem over hele Yucatan, og var Mayenes vannkilde. De ble ogsaa brukt til ofringer. Vi vurderte og svoemme litt i den, men valgte heldigvis aa stikke til Ek Balam. Ek Balam ble vaar siste site. Dette ogsaa et av de mindre stedene og lite beoekt, ihvertfall saa seint som vi var der. Alle bygg kunne klatres, og det ga en fantastisk utsikt over jungelen. Absolutt verdt turen.



Daan bestemte seg for aa ta en natt ekstra. Saa atter en tequlia runde, og en runde sjakk som endte godt. Planen min var egentlig aa ta buss fra Valladolid til Tulum, hvor jeg er naa. Istedet ble med Daan tilbake til Merida.

Jeg tok et annet hostell en foerste gang , Nomadas. Her moette jeg fire amerikanske damer, dvs. ei var svensk, men alle bodde i New York. Moette ogssaa en nordmann som kom rett fra Cuba. Gaar en del rykter om at CAstro har vaert doed siden Raul fikk makta.... skulle ikke forundre meg. Menmen... et par dager i Merida ja, saa bussen til Chetumal, og naa er jeg i Tulum. Her blir det dykkersertifisering og avkobling i minst en uke, her trives Hovigs!

Alt for denne gang!
Bildene fra topp, Daan og bobla, Magikerens tempel i Uxmal, Palasset i Uxmal med magikerens tempel i bakgrunnen, fra maskenes vegg i Kabah, fra grotten i Loltun og til sist Chichen Itza.

En tjue timers busstur ja. Det er noe av det vaerste jeg har vaert med paa, men kom meg ihvertfall bort fra Mexico, langt bort, og Yucatan ligger for mine foetter. Dette er en annen verden. Noe jeg ikke minst merket da jeg gikk av bussen og foelte at jeg kunne spise luften. Hoey luftfuktighet, og en del varmere enn i Mexico.

Jeg lovet meg selv aa slappe av her et par dager for aa komme meg etter bussturen, men ting gaar som vanlig ikke helt som planlagt. Denne gangen med en positiv vri! Igaar kveld moette jeg en tysk amrikaner (var visstnok foedt i USA "by accident" som han sa, og dermed statsborger i begge), som hadde siste natta si her etter en mnd. i sentralamerika. Koselig type, med masse gode reisetips. Vi stakk ut aa spiste og tok noen cervezas - ganske mange kjennes det ut som idag. Saken er at mens vi sitter her paa hostellet kommer en hollender, med perfekt britisk engelsk, med et kart over Yucatan i hendene og spoer om noen kunne tenke seg aa bli med aa kjoere rundt noen dager for aa se paa steinhauger. Herlig! Han har allerede leid seg en bil, en relativt ny boble - men av gammel type, og oensket en aa reise med. Gennialt! Saa da blir oppholdet mitt i Merida ikke saa langvarig som jeg hadde tenkt. Han har allerede en rute, skal bare vare her i fem dager, men den virker grei. Flere av ruinene har ejg selv tenkt aa se, saa han kom som sendt fra de hoeye makter.

Merida er en "liten" gammel koloniby. Liten i motsetning til Mexico selvfoelgelig, det bor vel nesten en million her, men man faar en ordentlig smaabyfeeling. Skulle noen av dere noen gang dra hit saa veit jeg om en fantastisk restaurant. Husker selvfoelgelig ikke navnet, men det er det absolutt beste maaltidet jeg har spist i amerika til naa! (Bildet: Hostellet mitt i Merida, til 90 pesos natta, ikke ille.)

Me sjaaast:)

Endelig! Etter to banker og en times rusling rundt i sentrum, har jeg naa endelig ordna meg no cash. Det var digg! Saa dette blir siste rapport fra Mexico paa noen mnd. haaper jeg:) Turen gaar naa mot "varmere stroek". Naermere bestemt Puerto Morelos, med et par dagers stopp i Merida for aa se paa gamle steinhauger.
Maa bare nevne gaarsdagen. Det er til tider vanskelig aa orientere seg her. Foeler at jeg gaar rundt i en Rubicks kube, hver gang jeg tar en avstikker forandre alle gater seg. Det endte igaar dermed som det maatte. Jeg tok en gate som viste seg aa ikke vaere fullt saa paralell til "paralellgaten" som jeg trudde. Gikk meg bort gitt, men etter noen timers vandring kom jeg naa til Zocalaen, som er laaangt ifra utgangspunktet, men i et omraade jeg har faatt litt kjennskap til. Mexico er gigantisk! Fikk ihvertfall se mange herlige bakgater, markeder, kirker og mye mer. Var med andre ord egentlig verdt den lille bomturen, ettersom den ga meg et, vil jeg tru, godt inntrykk av hva Mexico egentlig er. (Bildene: Begge er tatt paa "bomturen" min.)

Saa farvel til Mexico, Hotel Principal (takk for alle cheezy meksikanske og dubba filmer) og ikke minst til naborestauranten Parrilla Leonesa, som har lindret min hunger!

Det skal ikke alltid vaere saa lett nei! Mitt foerste moete med Mexico var vel heller litt bekymringsfullt. Minibankkortet mitt fungerer ikke! Hjelp! Det viste seg etter mye troebbel at visadelen funker, saa etter en del timer fikk jeg meg et hotell, midt i byen faktisk, og ikke minst en taxi til aa faa meg dit. Planen var egentlig aa ta metroen, liker jo aa gjoere det billigst mulig, men de tar ikke visa gitt. Eneste bekymring akkurat naa er hvordan jeg skal kome meg bort herifra, siden jeg fremdeles ikke faar tatt ut cash. Alt ordner seg vel.

Ettersom mine planer om aa komme meg bort fra Mexico, og dra meg mot Yucatan, rett etter landing har gaatt i vasken saa blir det naa litt sightseeing i sentrum. Jeg bor to kvartaler unna "Zocalaen" som sies aa vaere det stoerste bytorg i verden, nest etter den roede plass i Moskva. Omringet av katedraler, museer og palasset, med mer, skal dette vaere et av turistens "must see" i Mexico. Saa dit gaar turen naa om noen minutter. Flere av museene kommer jeg desverre ikke inn i, ettersom pengeproblemer fortsatt er et faktum. Og skulle noen bli forvirret: Mexikanere bruker ordet Mexico om byen, landet er "la Republica". Byen laa der foer Republikken var et faktum, og navnet ble adoptert. Saa naa vet dere det!

Alt for denne gang, men det er mulighet for at det blir en rapport til foer jeg kommer vekk herifra. Om ikke saa blir neste rapport forhaapentligvis fra Merida, eller noe der omkring.

Ps: Jeg har jo med meg et kamera, men glemte selvfoelgelig usbkabel. Jeg haaper dett skal ordne seg snart. Om sant skal sies saa glemte jeg laderen til mp3spilleren og:)

(Bildene: Oeverst er hotellet, med restaurant. Nederst er katerdralen ved Zocalaen, se om du finner den i Halden Erik)

Vi lever alle med et syndrom, i min familie går det under Høviksyndromet. Symptomer på detter er; rastløshet, det man ofte betegner som reisefeber, søvnløshet og mange andre småting. Den kommer riktignok i forskjellige varianter. Eksempelvis: Min far får ikke sove siste to ukene før han reiser ut av hjembyen, og er ikke til å ha med å gjøre. Selv har jeg det på samme måte, men trur kanskje jeg i tilegg har slabbedasksyndromet. Min far ville ha pakket ferdig ifjor, ordnet det som måtte ordnes og lært seg språket før han reiste. Selv sitter jeg her, småbrisen med upakket sekk. De siste 24 timer har jeg ordnet reiseforsikring, utvidelse av pass og ikke minst fått printet ut det jeg måtte ha av bevis for faktisk å ha betalt for billetten. Alt kan gjøres i siste liten veit du. Det kan vel kalles noe sånt som en halvpsykedelisk opplevelse, en virkelighet jeg ikke trur på, men som i løpet av altfor kort tid vil bli en realitet - om litt er jeg i Mexico! Det er det ingen som noen gang ville satset penger på. Skulle du lure Steinar, så er jeg hjemme og sover ikke på en sofa hos Stewballru'n.

En likhet jeg derimot (er vel redd det er flere) har med min far, et faktum poengtert av en kjæe onkel, er det at jeg allerede snakker om min neste reise. En tur som fremdeles ikke er bestemt, ikke er planlagt, ei heller godt igjennomtenkt, men man må ha lov til å drømme. Om ikke hadde jeg vel aldri dratt av sted til Mexico.

So keep on dreamin'! Så går jeg og pakker sekken.