(Bildene er: Skiltet ved inngangen til DOG, Moniek og Hovs, Brendan og Hovs og et fra Copan)
Tulum, Mexico - Utila, Honduras - Antigua, Guatemala

Statusrapport:Jeg sitter paa Jungle Party hostel i Antigua. Jeg har ikke briller eller kamera, men har mp3 spiller - riktignok uten lader eller headset. hehe! Memen saann kan det gaa!
Mange uker har gaatt siden jeg sist satt meg ned med denne bloggen, men naa er tiden inne. I Tulum moette jeg en gjeng med irer, de reiste riktignok ikke sammen, men vi hang en del sammen. Brendan.... eller er det Brandon, en av disse, er den jeg har reist rundt med til naa. Artig type! Er vel tredve aar om jeg ikke tar helt feil. Foerste gang jeg moette denne mannen hadde jeg akkurat fullfoert OWD sertifiseringen, og maatt jo feire dette. Da stoeter jeg paa disse irene, og det foerste Brendan sa var: "I went snorkeling today, but the thing is I dont swim!" Herlig type! Kaller seg selv for Gods little fool. Han reiser uten planer og jeg fikk paa en eller annen maate overtalt ham til aa vaere med til Utila, ettersom jeg hadde hoert at denne oeya skulle vaere et dykkerparadis. Hvorpaa han svarte: "You want to dive, and all I need is a bag of weed and a hammock. So if we could marry these two things that would be great!" Saa vi bestemte oss for aa reise var det en onsdag tru? Tulum var ogsaa stedet vi moette Moniek for foerste gang. Hun hadde samme destinasjon og sa at vi kunne moete henne kl. 9, ved havna i Placencia i Belize og ta ferje til Honduras.
Vaart foerste maal var Belize city. Buss fra Tulum til Chetumal, fire timer var det vel. Fra Chetumal tok vi "chicken bus", hoey og herlig reaggemusikk, alle vinduer aapne som airconditioner og den stoppet i enhver liten landsby den maatte komme over. Atter fire - fem timer og Belize city var en realitet. Belize jah.... Det er rart og komme fra Mexico og rett inn i et land hvor alle snakker engelsk. Var Britisk Honduras frem til 1981 om minnet ikke spiller meg et puss. Kreol - skjoenner jeg ikke mye av da, men fasinerende aa hoere paa. En natt paa et hostel Moniek hadde anbefalt, inkludert en liten runde paa bar foer vi satte oss paa atter en chicken bus med maal Placencia. Bussen gikk selvfoelgelig ikke til Placencia, noe vi fikk greie en time eller to foer siste stopp, var MANGE timer paa buss denne dagen. Siste stopp var derimot Mango Creek, hvor vi kunne ta baat til Placencia. Det gjorde vi ikke. Ikke den kvelden. Nest siste stopp, to "rude boys" med tre - fire damer kommer paa bussen. Gullringer, lenker og diamanter i oerene.... Veit ikke om det var ekte da, men reale gangstere. De inviterte oss hjem. Hehe!? For overnatting, ville ikke ha betaling sa de, vi kunne bli med innom og sjekke det ut og om vi ikke likte det saa laa kaia hundre meter fra huset. Emanuel, eller "DOG" var navnet, den andre opprinnelig foedt i San Fransisco - han passet ikke helt inn med DOG, men det var tydelig a disse to gutta hadde gjort en og annen ting opp igjennom aara. De hadde roet seg litt naa sa de. Betryggende.... DOG var the man. Kjente alle og delte ut kjeks til barna vi moette langs veien. Virket veldig hyggelig, men saa veldig skummel ut - rett og slett dritfarlig. En haug med fengselstatoveringer, og mulige gjengnavn - hadde noen bokstavkombinasjoner paa ryggen. Maa vel ogsaa nevne at han hadde et ferskt nysydd machetearr som strakte seg fra bak det ene oere og nedover halsen. En gammel rival. Jeg fryktet lenge at de var crack heads eller noe. Naar vi saa eiendommen var vi ikke lenger i tvil, vi maatte bli her en natt. Nydelig beliggenhet, rett ved havet, dvs. en liten lagune, og avskjermet fra resten av verden. Her bodde en liten familie, DOG med tre soestre, hans "bror" fra statene og en og annen kjaereste. Alle hyggelige mennesker. De vasket to rom til oss, vi fikk rene haandklaer, og damene stelte istand en herlig middag. Selv om jeg maa innroemme at jeg fremdeles ikke foelte meg helt trygg. Man kunne plukke ut et og annet ord av kreolen, de jeg la best merke til var: police, sentence og court...... Vi ville gjerne handle lit alkohol til kvelden, regninga tok vi selvfoelgelig, som en gest tenkte vi. Da vi skulle til aa gaa kommer DOG bort og sier at Mike, som den andre het, maatte bli med oss saa vi ikke skulle bli trakasert paa noen maate mens vi vandret rundt, saa sa han at det kanskje var like greit at han ble med selv ogsaa. Betryggende..... Alt gikk vel. To flasker rum en haug med oel - det maatte feires, DOG hadde nemlig denne dagen faatt vite at han IKKE hadde HIV og var i kjempehumoer. Kanskje dette som gjorde han saa gjestmild, og han sa klart i fra at hans hjem var vaart hjem og at vi ikke trengte aa spoerre om lov til hva enn vi moette oenske aa finne paa. Pass paa sakene deres var en ting han ogsaa sa. Dette er et enormt fattig omraade, og barna i nabolaget har lite aa gjoere og stjeler og driver herverk. Huset vi bodde i hadde ingen ytterdoerer, da heller ingen laaser, og ting som laa lett tilgjenglig ble fort borte om natten. Her mistet jeg kameraet selvfoelgelig, kunne jo ikke gaatt paa noen annen maate. Selv om det fristende og tru at det var DOG, eller hans familie saa er sannheten at om de ville ha ranet oss kunne de tatt rubbel og bitt. Ingen penger borte og ei heller visa eller pass. For alt jeg veit har jeg lagt det igjen et eller annet sted i huset i loepet av natten, men er rimelig sikker paa at det laa i veska. Men for komme meg tilbake til det historiske forloep. Ei flaske rum og all oelen senere var all frykt borte. De var ikke crack heads, men en familie som kjempet hardt for aa overleve, og meget geneoese. De tok oss en unde paa byen, hvor vi tok med den ande flaska med rum. En stund satt jeg aleine med ei helflaske en toliter med cola paa bardisken - kunne ikke ha skjedd i heimlandet nei. En vakt observerrte meg og var paa vei bort, saa kom DOG og satte seg ved siden av meg, og vakten tversnudde. hehe! Enden paa kvelden husker jeg aerlig talt ikke, det ble seint, men Brendan dro meg ut av senga halv aette, for vi moette vaere i Placencia ni. Det ble en hektisk og desverre en noe frekk avskjed. Alle andre var vaakne og tilbedte frokost, noe vi ikke kunne takke ja til, baaten gikk om fem minutter og vi maette skynde oss. Vurderer aa ta en tur dit igjen, da med mer penger, og rett og slett gi dem et stipend.

Det der var litt av et avsnitt jah! hehe! Baaten til Placencia tok noe rundt et kvarter, og paa kaia var selvfoelgelig Moniek. Turen gikk til Puerto Cortes, tre timer paa vannet. Vann er vel lite passende, det karibiske hav er vel bedre. Saa en ny dag med timevis paa buss. Foerst til San Pedro, saa atter en haug med timer paa ny buss til La Ceiba. Takk gudene for Moniek - hun har orden paa sakene, snakker flytende spansk, og sjansene for at vi kunne unngjort disse distansene paa en dag uten henne er, tja... lite trolig. En natt paa Caribe Hotel i La Ceiba - foerste skikkelige seng siden Mexico D.F. Det var DIGG! Saa et par nye timer, igjen paa baat - og maalet var naadd! Utila.

Det er egentlig ikke mye aa si om Utila annet enn at her maa du dykke. Eller feste. Valget falt paa en hard kominasjon. Her tok jeg Advanced Open Water. Korallhagene her er fantastiske, fulle av liv. Saa desverre ikke hai, men svoemte med flere store murener. Lenge hadde proevd aa overrtale Brendan til aa proeve aa dykke. Argumentet mitt var selvfoelgelig at under vann trenger du ikke aa svoemme, og saa lenge du ikke glemmer aa puste saa vil du overleve. Det tok en stram engelsk kvinne ved

navn Jodie til aa overtale ham. Han kan fremdeles ikke svoemme, men kan snorkle med finner, og det er nok til Discover Scuba. Jodie som i tillegg til aa vaere instruktoer, var bartender paa Tree Tanic. Vaart stamsted, og et utrolig sted. En mann har brukt femten aar av sitt liv paa aa bygge stedet, og det er fortsatt under konstruksjon. Hoeres litt ut som Vinterroveien 29, men det var vaert under omygging i naermere 20:) Baade hotell, park og bar. Det er ikke mulig aa forklare hvodan dette sedet var, og heller ikke mulig aa vise med bilder - det maa oppleves. Dette var ogsaa baren Moniek kom for aa jobbe i. En uke, saa var tiden inne for aa komme seg vekk, hvis ikke ville jeg ALDRI klart det - Brendan var sterk.
Saa var det det samme rute tilbake, med maal San Pedro, Guatemala. Ikke San Pedro i Honduras som jeg har nevnt tidligere, selv om vi maatte bytte buss der. Delmaal 1: Copan rett ved grensen til Guatemala. Copan har ogsaa et fantastisk ruinomraade. Byen i seg selv er veldig koselig, og det er egentlig en synd at vi ikke tilbrakte flere dager der. Delmaal 2: Vi

hyret en Hi-Ace med fire andre som tok oss til Antigua. Seks timer. I Antigua kommer vi nok til aa

oppholde oss en stund. Fantaskisk by, med herlig arkitektur og det er et godt utgangspunkt for diverse utflukter. Vuklanhike om natten som et eksempel.

Saa neste oppdatering kommer fra San Pedro. Alle jeg har moett har sagt at dette er et sted en som meg kommer til sitte fast i en god stund. Det er bra, da kommer kanskje spansken, her snakkes ikke engelsk. Da har dere ihvertfall noe aa tygge paa til den tid.